Foreningens historie

Norsk matematisk forening ble stiftet den 2. november 1918. Utløsende årsak var, som det fremgår nedenfor, at Poul Heegaard ble ansatt som professor, men behovet for en forening hang nok sammen med at matematikkmiljøet i Norge løpet av de første årtiene av 1900-tallet hadde vokst ganske sterkt. Reformer i skoleverket og i universitetets studieordninger hadde gitt realfagene en langt sterkere posisjon enn før, og samfunnsutviklingen generelt trakk i samme retning.

Det stifterne så som foreningens viktigste oppgave var å holde god kontakt mellom de ulike matematiske miljøene i landet. Foruten universitetet, den tekniske høyskolen i Trondheim, og skoleverket, var det særlig det forsikringstekniske miljøet og geodetene i Norges Geografiske Oppmåling som var interesserte. Man sørget da også for at det til enhver tid, i alle fall til uti 1940-årene, var personer fra alle disse miljøene i foreningens styre.

Hovedpersonene

Hovedpersonene bak stiftelsen kan vi presentere slik:

Poul Heegaard var dansk, hadde vært professor i København fra 1910, og var nettopp i 1918 utnevnt i et nyopprettet professorat i geometri i Oslo (byen het den gang Kristiania). I geometrien er han særlig kjent for sin doktoravhandling fra 1899, der han rydder opp i noen topologiske uklarheter i Poincarés arbeider. Heegaard-invarianter er fortsatt et nyttig begrep i topologien. Han var sterkt interessert i undervisnings- og opplysningsvirksomhet, og nedla et stort arbeid på dette området.

Arnfinn Palmstrøm (1867 – 1922) var aktuar, og ble i 1919 professor i forsikringsmatematikk. Det var han og Heegaard som sammen gjorde det meste av forarbeidet til foreningens stiftelse. De forfattet en henvendelse til «matematikk-interesserte personer landet over» om planene for en matematisk forening, de skrev utkast til vedtekter for foreningen, og de søkte økonomisk støtte fra staten og fra livsforsikringsselskapene.

Richard Birkeland (1879 – 1928) var professor i matematikk ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim fra den ble opprettet i 1910, og han ble rektor der i 1920-23. Så flyttet han til Oslo, der han var professor i anvendt matematikk til han døde. Han var faglig meget allsidig, men er mest kjent for arbeider om algebraiske likninger og hypergeometriske funksjoner. Om hans del i stiftelsen av foreningen forteller Palmstrøm i protokollen for årsmøtet i 1921: «det var prof. Birkeland, som først hadde fåt idéen til Norsk Matematisk Forenings dannelse, der blev muliggjort da prof. Heegaard kom hitop, idet man derved fik en habil redaktør av tidsskriftet.»

Carl Størmer (1874-1957) hadde vært professor i Oslo siden 1903. Han startet som tallteoretiker, men ble tidlig interessert i nordlysforskning, og det ble der han gjorde sin største vitenskapelige innsats. Han ble foreningens første formann og senere dens første æresmedlem.

Starten

Det konstituerende møtet ble holdt den 2. november 1918. Heegaard ønsket velkommen, Palmstrøm ble valgt til dirigent, lover for foreningen vedtatt, planene for virksomheten ble diskutert. Foreningens første formann ble Størmer, Birkeland ble viseformann. Heegaard fikk det mer arbeidskrevende vervet som redaktør av tidsskriftet, sammen med overlærer Anton Alexander.

Kontingenten ble satt til 5 kroner i året, «Høiere er det ikke mulig at gå, hvis foreningen skal kunne vente inmeldelser fra rigtig mange unge matematikinteresserte, noget vi tillægger særdeles stor betydning.» Allerede ved starten hadde det meldt seg over 300 medlemmer, det var langt over hva man hadde våget å håpe på. Protokollen fra møtet, ført i pennen av Palmstrøm, avsluttes slik: «Dirigenten uttalte til slutning omtrent følgende: ‘Det er en ren tilfældighet skjønt det virkelig ser ut som en tanke, at denne forening er blit stiftet på professor Heegaards fødselsdag. Det er en given sak, at foreningen ikke ville være kommet i stand på det nuværende tidspunkt, hvis professor Heegaard ikke var kommet hit. Det er også sikkert at han har nedlagt et betydelig arbeide under forberedelserne for at få foreningen i stand. Men likeså sikkert er det, at det blir han, som sammen med den anden redaktør av tidsskriftet kommer til at bære foreningen fremover i tiden. Foreningen vil komme til at stå og falde med tidsskriftet. Jeg er sikker på, at jeg gjør meg til tolk for alle de tilstedeværende, når jeg siger, vi er glade, fordi vi har fåt ham hitop, og når jeg uttaler håbet om, at han og foreningen må få feire mange fødselsdager sammen.’ Forsamlingen gav sin tilslutning hertil ved at reise seg og klappe.»

Møtene

Det ble fra begynnelsen av lagt stor vekt på å få bredde i aktiviteten, og på å aktivisere de yngre matematikerne, medregnet hovedfagsstudentene. De var ikke så mange, men de var gode. I foreningens første to arbeidsår holdt student Trygve Nagel 2 foredrag, Øystein Ore 3, Henrik Palmstrøm og O. Colbjørnsen hver ett. Av mer etablerte størrelser holdt professorene Carl Størmer, Poul Heegaard, Richard Birkeland og Alf Guldberg foredrag, og rektor Magnus Alfsen innledet til diskusjon om det burde undervises i infinitesimalregning i gymnaset. I 1922 kunne Viggo Brun legge frem sine imponerende resultater om Eratosthenes’ såld. Den første utenlandske foredragsholder i foreningen var Friedrich Engel i 1922, han snakket (på norsk) om Sophus Lie. Men ellers er det tydelig at Oslo i foreningens første tid lå i et fjernt hjørne av Europa, fra stiftelsen til 1940 var det bare 10 utenlandske foredragsholdere. Størmer fortsatte som formann til 1925. Da klaget Alf Guldberg over at det var for lite aktivitet i foreningen, og ble straks valgt til formann. Ett av hans første initiativer ble til en tradisjon i foreningen: å avslutte møtene med «selskapelig samvær,» med øl og smørbrød. (Pris 1,50 eller 2 kroner pro persona helt til uti 1940-årene.) Den skikken har vedvart til denne dag. (I 1941-45 var det på grunn av rasjoneringen oftest bare øl som ble fortært, eller øl og medbragte smørbrød.)

I 1960-årene, og igjen fra 1997, har foreningen arrangert et vinterseminar, «Ski og matematikk» på fjellet tidlig i januar. Vi har også arrangert noen fellesmøter med Svenska Matematikersamfundet.

I 1940 ble det, etter initiativ fra professor Ralph Tambs Lyche, opprettet en egen underavdeling av foreningen i Trondheim. Men den døde bort under krigen (Tambs Lyche satt arrestert), og har senere ikke latt høre fra seg.

Tidsskriftet og andre skrifter

Det første heftet av Norsk Matematisk Tidsskrift kom i 1919, med blant annet minneartikler over Ludvig Sylow og Elling Holst, og har hatt sin store betydning som bindeledd mellom landets matematikk-interesserte personer. Det fortsatte tross økonomiske problemer til 1951, med et opplag på 5-600. Så gikk det inn i Nordisk Matematisk Tidskrift (Normat). Tidsskriftet skulle tjene to ikke helt forenlige formål: Det skulle være interessant lesning for de ovennevnte «matematikk-interesserte personer landet over,» og det skulle gi yngre norske matematikere mulighet for å få sine arbeider publisert. Disse arbeidene var ikke alltid lettleste. Dilemmaet fikk en lykkelig løsning ved at Heegaard klarte å reise penger fra interesserte privatpersoner til å gi ut «Norsk Matematisk Forenings Skrifter,» som i årenes løp kom med omkring 40 avhandlinger. Trygve Nagel, Øystein Ore, Thoralf Skolem og Ragnar Frisch er blant dem som har fått noen av sine første arbeider trykt der.

Foreningen arbeidet også energisk for å skaffe penger til å utgi Sophus Lies samlede avhandlinger. De ble redigert av Friedrich Engel i samarbeid med Heegaard. Det første bindet (bind VI) kom i 1921, det siste (bind VII), med etterlatte arbeider, ikke før i 1960.

Abelkonkurransen

Helt fra starten av var premieoppgavene et viktig innslag i tidsskriftet. Det begynte med at en ingeniør Harald Irgens, fra Bergen, ved foreningens stiftelse ga 100 kroner til foreningens drift, og etter forslag fra styret ble det bestemt at pengene skulle brukes til premiering av skoleelever for løsning av oppgavene i tidsskriftet. Senere ble «Kronprinsens premie» utdelt årlig til midt i 1970-årene. I 1980 gjenoppsto den i ny form, som «Abelkonkurransen.» Den første vinner av premien var Severin Jensen, Arendal. Den første kvinnelige vinner var Gudrun Olden, Stavanger, i 1928.

Foreningens formenn

Foreningens formenn har vært:

  1. 1918-1925: Carl Størmer
  2. 1925-1928: Alf Guldberg
  3. 1928-1935: Poul Heegaard
  4. 1935-1946: Ingebrigt Johansson
  5. 1946-1951: Jonas E. Fjeldstad
  6. 1951-1953: Viggo Brun
  7. 1953-1959: Ralph Tambs Lyche
  8. 1960-1966: Karl Egil Auberg
  9. 1967-1971: Jens Erik Fenstad
  10. 1972-1974: Per Holm
  11. 1975-1982: Erling Størmer
  12. 1983-1985: Dag Normann
  13. 1985-1988: Bernt Øksendal
  14. 1989-1991: Ragni Piene
  15. 1991-1995: Geir Ellingsrud
  16. 1995-2000: Bent Birkeland
  17. 2000-2003: Dag Normann
  18. 2003-2007: Kristian Seip
  19. 2007-2011: Brynjulf Owren
  20. 2011-2015: Sigmund Selberg
  21. 2015-        : Petter Andreas Bergh

Æresmedlemmer: Carl Størmer (utnevnt 22. februar 1949) og Viggo Brun (utnevnt 30. mai 1974).

Historikk ved Bent Birkeland.